Navn: Birgit Skarstein
Alder: 27
Bosted: Oslo
Idrett: Roing
Meritter: Sølv i VM i 2013, gull i VM i 2014, bronse i verdenscup 2013, sølv i vc 2015, bronse i VM 2015, sølv i vc 2016, vinner av norgescup i langrenn i 2014, 8. plass i sprint langrenn.
Mål i Rio: Ta medalje, satser mot gull
Når jeg lykkes med idretten min, føler jeg: Måloppnåelse, takknemlighet og frihet.

 

Tidenes tøffeste

Folk tror det er hyggelig med Paralympics, men sannheten er at det er rått og brutalt. Like beinhardt som i OL. Vi trener som toppidrettsutøvere og vier livet vårt til dette, sier Birgit Skarstein.

Hun har nettopp gjennomført enda en treningsøkt på Årungen Rostadion i Ås. Fra følgebåten har trener Bastien Gallet gitt sine instruksjoner: ørsmå teknikkjusteringer som skal sikre maksimal fart og stabilitet over vannflaten. Han tror Birgit har sjansen til å nå helt til topps i Rio hvis alt stemmer. Sølv i verdenscupavslutningen i polske Poznan i juni lover godt. Men hovedpersonen selv tar ingenting for gitt.

– Jeg håper jeg skal klare å få ut potensialet mitt. Det er nesten viktigere at jeg skal klare å gjøre så godt jeg kan enn at jeg skal vinne. Men en ting er sikkert: dette blir tidenes tøffeste konkurranse for min del.

Takknemlig for fellesskapet

I sommer satte Birgit verdensrekord. Men etter at båten passerte mållinjen, var det ikke med en triumferende yess-følelse.

– Nei, jeg bannet og smelte åren i bryggekanten. For det var noen tekniske ting jeg kunne gjort bedre, sier hun og ler.

Hun innser at selv om det er mulig å nå høye mål gjennom hardt arbeid, er det også er mye som er opp til tilfeldigheter og timing når det kommer til konkurranser.

– Det er tett. Bare hundredeler skiller pallplasseringer i roing. I tillegg til et grundig og nitid arbeid over tid, skal du også ha dagen og formen for å lykkes. Samtidig vet jeg at jeg kan gjøre en veldig bra jobb uten at jeg nødvendigvis får igjen for det.

Når hun lykkes med det hun gjør, kjenner Birgit Skarstein på mange følelser. En av dem er takknemlighet.

– Vi jobber så hardt for å nå målet vi setter oss. Jeg kjenner takknemlighet for at jeg får det til, og en takknemlighet for fellesskapet og alle som jobber for det samme, sier hun.

Det eneste vi ikke har sammen

Birgit deltok i langrenn i Sotsji. Hun forventer at Rio blir mye større:

– Et sommer-Paralympics er jo over dobbelt så stort som et vinter-OL, bemerker hun. 

Aller helst skulle hun sett at funksjonshemmede og ikkefunksjonshemmede kunne konkurrere sammen også i OL.

– Det føles rart at hele laget mitt drar til Rio en måned før meg. Ellers trener og konkurrerer vi sammen hele tiden. Dette er det eneste vi ikke har sammen.

 

 
 

Målet

 

Hva føler du nå?
Hva skal man svare på sånt, egentlig?
Gleden. Den voldsomme, ubeskrivelige
gleden som det er så vanskelig
å sette ord på uten å bli
flakkende og forlegen.
Den kunne vært som en rus,
hvis det ikke var for den intense
tilstedeværelsen
i øyeblikket.
Et element av triumf, å stå øverst
på pallen. Ingen kommer dit uten et
nesten dyrisk konkurranseinstinkt.
Men egentlig handler det knapt om
medaljer og metall.
Det er større. Og dypere.
Det er personlig.
Det handler om å kunne veksle
inn hundrevis av treningstimer i den
riktige prestasjonen. I rett tid, akkurat
når kursen er på det høyeste.
Treffe planken, tøyle hesten.
Temme vinden, tåle smerten.
Når det gjelder som mest.

 

 

Takk for at du har sett på bilder og lest om disse fantastiske idrettsutøverne.
Dette prosjektet har vært et samarbeid mellom Handikapnytt, Dagbladet Magasinet og meg.
Takk til alle som har bidratt til å få gjennomført dette. 

 

Foto: Erik Norrud   -   Tekst: Ivar Kvistum
Make-up/Styling: Sara Schultz/Pudderagency, Kristina Pilar Neo, Tatjana Weddegjerde
Fotoassistenter: Alberto Palladino, Håkon Eltvik, Oktawian Gornik.

 

Kontakt: 

erik@norrud.no
+47 90 68 51 93
www.eriknorrud.com